Kirkesplittelsen

                                    Opprøret i Stavanger bispedømme

Tor Bjarne Bore, tidligere redaktør i aviser som Vårt Land og Stavanger Aftenblad, han har også vært leder av kirkerådet, har et innlegg den 26. februar i Vårt land, nett. Artikkelen heter ”Hva gjør Carissimi nå?”

Carissimi er navnet på den gruppen av prester i Stavanger bispedømme som ikke ønsker nattverdfellesskap ved bispevisitaser med den homoliberale biskopen Erling J. Pettersen i Stavanger.

Nattverdfellesskap med biskopen ville bety støtte til synet at Bibelens ord om at homofili er synd, ikke gjelder i vår tid. Carissimi-prestene mener biskopen står for vranglære, og de ønsker ikke ved nattverdfellesskap å bli delaktige i å undergrave kirkens fundament, Bibelen.

Jeg forstår Bores mening er at kirken som arbeidsplass skal være åpen for alle, og at nattverdbordet skal være et fellesskap der også de ”som lever i forpliktende (homofile) forhold” og de som har et homoliberalt syn, skal delta.

Jeg ønsker å komme med noen synspunkt i tilknytning til de markerte sitatene fra Bores artikkel:  (En ikke liten del av Agders dekningsområde ligger i Stavanger bispedømme og er berørt av denne saken, så jeg håper redaktøren vil ta mitt innlegg inn i avisen. En kan jo ellers si at en så alvorlig sak vedgår hele landet, hele Agders område.)

”Carissimi er uenig i biskop Pettersens syn om at kirkelige stillinger skal være åpne for homofile og lesbiske som lever i forpliktende forhold.”

Hvis det en gjør, er synd, høres det ut som om denne handlingen blir rett og god dersom den utøves i et ”forpliktende” forhold?

Det ”forpliktende forholdet” blir altså sett på som en ”fortjenestefull handling” som oppveier eller dekker over det som ellers ville vært moralsk forkastelig. ”Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer deigen?”, spør Paulus i 1. Kor.  

”Men i kirkens organer er det bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.”

Men hva blir situasjonen dersom de kirkelige organer er i kommet i motsetning til selve Bibelen, Guds ord? Mener en at de kirkelige organer, fordi de er kirkelige organer, gjennom sin enighet/avgjørelse har myndighet til å definere hva som skal gjelde for rett selv om dette står i direkte motsetning til Bibelens ord om saken? Da mener jeg at de kirkelige organer har for store tanker om seg selv og at de feiloppfatter sitt mandat.  

I Agder for 7.mars skriver seniorprest Knut Sand Bakken i artikkelen ”En synlig folkekirke!”: ”Kirkens kall er å forkynne Guds vilje. Hvis den av forskjellige grunner ikke gjør det, opphører den å være en sann kirke.”

Er det ikke ved dette ”veikrysset” kirken nå står?

”Jesus møter oss ved nattverdbordet. Der får vi hans liv og nåde, uansett hva vi mener om homofili.”  

"- nattverdbordet er åpent for alle".

Dette er kraftige og bastante utsagn. Imidlertid har det i kirkens histore levd et utsagn om ”å ete og drikke seg selv til doms”. Utsagnet er fra Paulus. I det ovenstående sitatet synes jeg vi nærmer oss et magisk syn på nattverden: Den virker per utført handling; uavhengig av vår gjøren og laden. Kan vi ikke sette oss selv utenfor Guds nåde ved å gjøre valg som er i opposisjon til Guds vilje slik den er åpenbart i Bibelen?

Her kan det være interessant å minne hverandre på hvorfor presten går først (med brødet) og den leke medarbeideren kommer etter (med vinen) ved nattverdutdeling. Så vidt jeg vet, er det gammel viten at presten skal gå først fordi han godkjenner eller viser bort uverdige nattverdgjester.

”Carissimi står fritt til å ha sine meninger. Men ønsker de å treffe de praktiske konsekvenser av dem, kan de ikke fortsette som prester i Den norske kirke. Da vil de egentlig ha to kirker i samme kirkehus. Da har de satt seg selv utenfor.”

Det har vært gjentatt som et mantra: ”Den norske kirke kan leve med to uforenlige syn på homoseksualitet.”  Dvs. ha to kirker, to bekjennelser, i samme kirkehus. Når Carissimi-prestene ønsker å trekke de praktiske konsekvenser av denne holdningen, da heter det at ”de kan ikke fortsette som prester i Den norske kirke. De har satt seg selv utenfor.”
Man vil altså likestille ulike syn på homofili, men vil ikke gi rom for den praktiske konsekvensen dette nødvendigvis leder til for de prestene som ikke er i stand til å forstå Bibelen annerledes enn slik den har vært forstått i 2-3 tusen år. Ved å trekke seg fra nattverdfellesskap, vitner Carissimi-prestene at biskopens holdning er et kvalifisert brudd med Bibelens ord. Men å kalle noe for synd, er tydeligvis ikke tillatelig i Den norske kirke. Og ved å kreve at Carissimi-prestene ikke skal markere sitt syn ved visitas av biskopen, krever man egentlig at disse prestene skal godta og gå god for biskopens og kirkens nye syn.  

”Prestene i Carissimi (18-20 prester, stort sett i aktiv tjeneste) i Stavanger bispedømme) har malt seg opp i et hjørne i saken om homofili og lesbisk kjærlighet og samliv. De er uenig med Den norske kirkes ansvarlige organer, de er dømt til å tape.”

Det er mulig at prestene vil måtte forlate Den norske kirke. Men det er kirken som gjennom sin behandling av denne saken de siste 20 årene ikke bare har gått i skårfeste, men har skutt seg selv i foten. Kan hende viser det seg å være et banesår!

Kvinesdal 09.03.2011

Kjell M. Sinnes